Hva vi tenker, og hva han hører...

Det viser seg innimellom at Tobias har to ører som er særs oppvakte, eller...det er jo ikke ørene, men et lurt lite hode som vet å bruke ørene da. Den gutten får uansett veldig godt med seg hva som blir sagt, og ser ut til å få med seg konsekvensene av det som blir sagt. Dette er jo fint! Det betyr jo kanskje at han kommer til å høre etter på hva hans foreldre prøver å formidle...inshallah...

Det var en tidlig morgen, og Tobias vekker meg i halv syv-tiden da han våkner, og det er stort sett hver dag. Noen ganger kl. 6, noen ganger tidligere, men da får ikke gutten så mye respons. Han har det alltid fryktelig travelt med å stå opp, og vil helst ut av sengen så fort som mulig, og raser ut på kjøkken eller stue eller bad..alt ettersom hvor dørene er åpne. Vi spiser frokost, mamma lager kaffe, Tobias søler litt, alt som vanlig. Etter kaffen er brygget og skiver fortært bærer det inn til datamaskinen der mamma sjekker mail ("tsjæk-e mæii"), og Tobias får sitte på fang mens man spiller det som til enhver tid kalles barnesanger på dataen.
Det er litt ymse, men med en overraskende overvekt av Thorbjørn Egner, deriblant Bestemors Flyvevise og Bakemester Harepus, Papegøyen fra Amerika osv.

Under en mailsjekking (og det tar jo gjerne en halvtime det, gitt, alt ettersom hvor mye klokken er og hvor varm kaffen er) sitter Tobias og groover til Bestemors Flyvevise. Jeg er jo imponert over denne lille Bestmorsmusen som jo er tøff. Tobias lytter mens hun prater med Morten Skogmus om hvordan hun nesten ble spist opp av Petter Pinnsvin. Morten synes det er sørgelig "hvordan det skal være slik her i skogen, at man skal spise hverandre." Så svarer søte, snille, lille Bestemor:

"Du kan så si, men slik har det vært bestandig. Man spiser hverandre og ferdig med det."

Etter dialogen er ferdig, så snur Tobias seg og ser på meg med litt store øyne...
før han setter tennene i armen min.
Hvorpå hans en smule forbausede mor setter i et lite vræl, og legger ut på en leksjon om at man ikke må bite osv.

Jaddadu. :)

Kakemonsteret

Nå skjer jo ikke dette ofte, men denne familien har noen glimrende bilder av barn som legger ansiktet i bløtekakefolder. Watch and learn, teknikken er inne.

Friskmeldt, inntil videre

Tobias er endelig frisk etter å ha vært syk med ekkel, langvarig feber som godt kunne ha endt litt tidligere. F.eks. på torsdagen, for da kunne han ha vært med på flyplassen, sett på fly, løpt rundt om kring og tatt imot de 3 kusinene sine, tanten og onkelen sin som hadde reist så langt, så langt... 6 land var de innom før de kom til kalde Bergen med sine beskjedne 15 grader den dagen. (De lar de varme 45 gradene bli igjen i Kuwait, heldigvis.) På den annen side, lang tid å ta igjen det tapte på...:)

Menmen, you can't hurry love, og you can't hurry feber...
Vi feiret litt idag, og kom oss ut av en mikrobølgeovn av en leilighet, og ruslet avgårde til Lea-parken. Tobias lykkelig vandrende og foreldre svimle og glade med kamera i hånd. Så på kampsportende mennesker i pene, hvite drakter som trente barbent i parken. Spise sand og pinner. Kjeks og saft. Is på hjemveien.
Privilegert? Noo...:)

Rosa sukkerspinn

Lykkelig i Leaparken

Alt går, så lenge gutten smiler...:)

Dialog I

Vi sitter på kjøkkenet og spiser kveldsmat, altså grøt, frukt og vann til drikke. Tobias sitter med en pekebok av stort format foran seg og peker og snakker og peker. Etter en lang beskjed til undertegnede, bøyer han seg langt frem over bordet, ser ut av døren inn til stuen der husfar sitter, og roper:

T: - Maamma!
M: - eh..her er mamma (peker på megselv), det er Pappa det.
T: - Mamma.
M: - Ja? Det er meg. Her er mamma (peker igjen), der ute sitter Pappa.
T: - MAMMA. (ser meget alvorlig ut)
M: - Pappa. (ser like alvorlig ut)
T: - Bapma..? sier gutten spørrende og ser først ut i stuen og så på sin mor.
M: - Bapma, ja. Pappa. (smiler oppmuntrende og spørrende)
og så, etter en lang tenkepause roper gutten inn i stuen til sin far...
T: MAAAAMMAAAAA..!!

Ser ut til å gå gradvis over av seg selv (aber naturlich), men må stadig bli påminnet av humrende foreldre. :)


(Tobias multitasker. Plystring i tekokevannvarsler, spising og drikking.)

Hva man finner

En rask tur til byen, en deilig søndags ettermiddag. Noe blåsete riktignok.
Pappaen skulle til Verftet for å bære instrumenter og pikk og pakk fra kvelden før, og mammaen og Tobias kjedet seg sånn i heimen.
Så da ble det en ålreit barnemiddag på Kippers og en lynrask kaffi, for det var langt mer interessante ting utenfor...by far. :)
Der fant vi dette veldig inspirerende sykkelstativet, og det utforsket vi inntil vi ikke gadd mer. Som foto-objekt, meget yndet. Klatrestativ, ikke helt, men gutten herjet nå på helt til han oppaget Havet. Litt skummelt, men veldig deilig. Så mye vann, har han aldri sett før...i hele sitt lille liv... Og det likte han.
Jeg kan ikke vente med å få på gutten redningsvest og hive oss i nærmeste flytedyktige plimsoller. Med motor, bevares.

Kosedyr

En gang for lenge, lenge siden kom Tobias sin mormor hjem fra en reise. Dette var i perioden da Tobias fremdeles sparket ribbeinsbrist i magen på sin mor, og ikke helt kunne lufte sine meninger verbalt. Ennå.
Mormoren hadde vært i en butikk hvor hun hadde sett en bamse. En isbjørn. Så ble hun helt forelsket og måtte ta den med seg hjem, og tenkte på at det lille barnet inne i magen måtte jo ha en bamse. Og dette var den helt riktige bamsen...

Lenge og vel etter den gang, ligger Tobias og sover i sengen sin...ved siden av sengen sitter det en ensom isbjørn som knapt får en klem en gang i blant. Det gjelder for så vidt alle de andre kosedyrene som finnes her i huset, og dét er ikke få, nei... Heldigvis er de annektert av storesøsteren, som har fylt sengen sin til randen med dem.
Bamsen blir brutalt kastet ut av sengen, i likhet med dynen. Kommer ikke på TALE.

Så hvor kommer denne aversjonen mot bamser, eller kosedyr fra?
Og nei, vi synger ikke "Bjørnen sover.." og skremmer vettet av den lille karen ennå, selv om han nok sikkert hadde elsket det med skrekkblandet fryd. Dyner er det vel ingen barn som helt elsker, har jeg hørt, men men...

Jeg mener...stakkars bamse..! :)

Hark, ptuij.

Tobias har funnet sine to favorittsysler.

Det ene er å løpe rundt og rundt fra stuen til datarommet, til gangen og gjennom den, og videre inn i stuen igjen. Rundt og rundt, hele tiden. Gjerne samtidig som han kommer med salige gledeshyl hver gang vi gir ham et smil og kikker på ham mens han runder hjørnene, noe som nesten hver gang fører til at han mister fotfestet en smule og kanskje deiser i bakken. Hver gang reiser han seg, og haster ustabilt videre mens han rågliser.

Det andre... spytting. Charming.
Legger seg ned på alle fire, ser intenst på parketten, teppet eller vesken, og produserer en pen, liten kladeis med boblevann... Så hva gjør man... Jo! Gir fyren et tørkepapir, og ber ham myndig, men pent om å tørke opp etter seg. Og det gjør han. Så lenge han synes det er morsomt.
Som min søster sa en gang... "Nå gleder man seg jo bare til at de blir rundt regnet 4 år og kan ta i mot beskjeder." Ja... :) det hørtes ikke så dumt ut...

Ah..og det tredje er å pille seg i nesen, og vise oss iherdig hva han finner.

Juba juba. :)